Hallo alle sammen! Nå må jeg bare være som noen andre utrolig teite bloggere å beklage fraværet mitt og love så inderlig masse at jeg kommer til å presentere sterkere i fremtiden. Ehm ja, utrolig teit. Jeg finner ikke kameraet mitt, så jeg kan ikke legge ut bildene jeg har tatt i det siste. Når jeg sitter her å tenker håper jeg for all del at jeg ikke har mistet det! Ting forsvinner alltid bare i dette huset, men så dukker de opp etter litt. Gleder meg til jeg skal få meg en egen leilighet helt for meg selv, da skal jeg ha full kontroll og alt kommer til å være så oversiktlig. Her med syv personer under samme tak er alt så rotete og kaotisk. Jeg sitter alltid å dagdrømmer om hvordan ting kommer til å bli i framtiden, så får jeg helt panikk anfall når jeg tenker at alt kommer til å fucke seg helt opp og jeg kommer til å skeie helt ut og ende opp som en total boms. Men jeg tror nok alt kommer til å bli bra, jeg har hvertfall noen fremtidsplaner i ulikhet med andre folk som surrer rundt å driver dank året rundt, når de liksom skal "finne seg selv" og "finne ut hva de brenner for". Det har jeg faktisk ingen tro på. Hva lærer man om livet ved å jobbe på en butikk for å samle opp penger og sitte i en stue å drikke seg dritings hver helg med andre venner som surrer rundt å ikke vet hva de skal med livet sitt ? Neida alle må jo få lov til å leve livet sitt den måten de vil, jeg prøver bare å si at jeg skal kaste meg uti livet mitt med èn eneste gang! Hvis jeg noen gang kommer til å overleve vidergående da, som egentlig er den letteste oppgaven av dem alle i forhold til andre ting jeg må gå igjennom. Men jeg hadde en prat med min lillesøster Malin som er syv år. Jeg satt å klaget over alle leksene mine, så begynner hun også å klage. "Jeg vil mye heller lekeeeeeeeee:(" Så kommer jeg med en veldig oppmuntrene tilbakemelding "Ah Malin er det ikke tilfredstillende å vite at du fortsatt har 11 år igjen på skolen?" Så hvis man ser det i det perspektivet har jeg jo kommet et stykke på livets lange vandring likevel?
